Planlegging
Omtrent da vi begynte seriøs planlegging, i mars 2006,  stod det en stor artikkel om Madagaskar i Aftenposten.  Vi hørte etter hvert mye positivt både om folket og naturen der. Fridtjof var den eneste som ikke gledet seg til dette annerledesåret.  Vi regnet med at han kom til å ha stort utbytte av det likevel.

Mye av det vi hadde tenkt, ble annerledes. Det  å ta et fri år uten arbeidsinntekt, var selvsagt forbundet med en del usikkerhet, men vi synes det har vært verdt  den risikoen.  Reisen fikk en svært dramatisk avslutning, som vi overhodet ikke hadde forutsett. Når det til slutt gikk bra, vil  alt tatt i betraktning si at vi i stor grad har hatt det ønskede utbytte.


Dagbok fra sabbatsår på Madagaskar
Vi ankom Antananarivo, hovedstaden på Madagaskar på kvelden 28. juli, ca. 14 timers reise.

Helgen 29. og 30 juli 2006
Helgen bruker vi til å gjøre oss kjent i Antananarivo.  For et sjokk! 
Vi trodde ikke hovedgaten,  Rue de l’Independance, kunne være det, siden den var så stygg og lite velholdt. Foruten noen få hoteller og et par butikker, er det lite som minner om en hovedgate i en storby. Vi vandrer rundt, og finner en kryssende akse, med trapper på hver side, opp til byens to høyder.



Kunne vært fine hvis de hadde blitt vedlikeholdt etter at de ble anlagt av franskmenn, men de er gjørmete og humpete og hullete. Første dagen synes vi  rett og slett at vi ikke finner noen ordentlig by, i alle fall  ikke slik vi forventer at en by med 2 millioner  innbyggere skal være, selv i et fattig land.

Kaotiske følelser  
Vil jeg klare dette året hvis resten av landet er sånn: Skittent, stygt, tiggere på hvert hjørne? Men hva hadde jeg egentlig ventet?  Jeg forventet nok  mer by av hovedstaden, en del av den som har mer vestlig standard, kanskje. Og de stakkars skitne, fillete, tiggende ungene klarer jeg ikke å verge meg mot.  Ikke mødre med babyer på armen som fotfølger oss gate opp og ned heller.

Vi finner  frem til Hotel Colbert på den andre høyden i Tana, som byen  kalles til daglig, og jeg må innrømme at det er vidunderlig etter et par timer i denne grusomme byen å finne en steril, vestlig verden, dyr, svært dyr, etter madagassisk standard. Hotellet har konditori, en Salon de Thé, der vi mesker oss, og vi voksne skammer oss litt.  Kontrasten blir så enorm til tiggerne like utenfor, og så lenge holdt vi ut møtet med den fattige verden som vi hadde oppsøkt.


En forstad til Antananarivo

Visum
Mandag drar vi til ambassaden for å få  råd og hjelp til å ordne  utvidelse av det en måneds lange visumet vi har fått gjennom konsulen i Norge.  Der er det ikke  mye de vet, ettersom alle andre som kommer til Madagaskar har ordnet dette via  andre instanser, enten de kommer i regi  av firmaer, bistandsarbeide eller misjonsarbeide.

De er for øvrig ganske  fascinert av vårt planlagte opphold på Madagaskar ettersom de ikke har vært borti noe lignende før, og tar hyggelig i mot oss.  De innhenter noen opplysninger for oss, og begge parter tror vi bør ordne det meste i Tana. Dette skal vise seg å være helt feil, så vi mister mer enn en uke av vår tilmålte visumtid på å løpe mellom kontorer, bank med mer, alt til ingen nytte. 

Alt skulle ordnes i den byen vi bosatte oss. Det eneste vi må vente på  er vandelsattester som vi ikke hadde fått beskjed om å ha  med fra Norge. Det får  vi via ambassadens faks direkte fra politiet og  de må gyldiggjøres med  deres stempel. Vi bestiller tur til Diego Suarez eller Antsiranana helt i nord, fremdeles iden tro at papirene skal ordnes i Tana. Vi må finne ut om  vi skal bo der eller sør i Tulear.

Restaurantbesøkene den uken vi er i hovedstaden, blir som en oase der vi stepper ut av den skremmende, fremmede verden og inn i noe kjent og kjært. Byen har flere gode  og svært hyggelige restauranter og hoteller som etter vår standard også er rimelige.

Henrikke og Per tar det hele noe bedre enn Fridtjof  og jeg. Jeg må jo også forsøke å virke sterkere, mindre påvirket, mindre sårbar enn jeg er overfor dette som jeg trodde jeg var forberedt på: Det nytter ikke å forberede hodet, når det er følelsene som i hovedsak styrer.

Fridtjof,  som i utgangspunktet var lite motivert for prosjektet vårt, klager en del over at vi har gjort denne reisen. Jeg skjønner ham litt for godt akkurat nå og må sjalte ut følelser og bruke hodet. Går gjennom alle grunnene til at vi bestemte oss for dette året. Det er godt for meg selv også.




Første møte med Diego Suarez/Antsiranana 

Søndag 6. august
Vi må dra fra hotellet kl. 05.15.  Vi kjører gjennom planke/blikkbyer, og det er utrolig mye trafikk av mennesker og busser og noen biler.  Ikke bare er det grytidlig, det er også søndag! Vi spør drosjesjåføren  om grunnen og han viser oss tekstilfabrikken.  Det er turnusskifte. For en stor del unge mennesker, skal enten hjem og sove eller på jobb.  Siden har vi også sett at  livet begynner svært tidlig om morgenen i dette landet.  Folk er oppe med solen, i 5 tiden. Ofte er det full aktivitet i gatene da, og i alle fall i 6 tiden. 

Ankomst
Flyturen tar  vel en time. Det er svært  varmt når vi lander i Diego litt over kl. 08. Vi synes det er vidunderlig etter kulden i Tana.  Flyplassen  består  av en rullebane midt ute på en eng der zebuene, eller kyrne gresser helt inntil. Vi støter også på noen geiter på vei ut av bygningen. Vi ble anbefalt på Air Madagascar i Tana å finne hotell på flyplassen i Diego, og trodde selvsagt det betydde at det var et reisebyrå der eller lignenede.

Det er nok alle påmalte adresser  og telefonnr. og noen posters med avbildete hoteller hun har hatt i tankene.  Vi ringer noen for pris og ledige rom.  Hotell Colbert har en egen klang i våre ører.  Jo, de har ledig rom. Vi skjønner av prisen at det ikke har noe med Tanas Colbert å gjøre. Det ligger midt i byen.

Ankomst til byen Diego
Vi utforsker byen  som slettes ikke ser verst ut, i alle fall gjør ikke hovedgaten det.  Vi leter etter tilgjengelighet til sjøen. Det er ikke så lett, ettersom alle naturlige steder for åpning mot denne er stengt av administrasjons- eller militære bygninger. Byen er nokså død, men det er nok fordi det er søndag.

Hovedgaten er ganske fin, fransk kolonistil, falmet, og ikke velholdt. Per  synes  likevel det er mye som er bra og er  allerede  i ferd med å planlegge ansiktsløfting av byen og hvordan disse bygningene som sperrer for sjøutsikten skal bygges om  m.m.   Uansett er dette langt fra Tanas elendighet: Det er ikke en eneste tigger å se i denne byen på ca. 80 000 innbygere! 



Alle drosjene er Renault 4,  minimum 20 år gamle. De opererer med  fast pris pr. passasjer, 800 ariary, dvs. ca. 2,50 kr turen og fungerer som en slags buss:  Bilen fylles opp så lenge dørene kan lukkes sånn noenlunde.

Henrikke lurer på om ikke den ene drosjesjåføren den første dagen har tannverk, han har en diger kul på kinnet.  Senere støter vi på flere med ”tannverk”, noen av dem tygger intenst. Vi forstår senere  at de tygger khat, i styrke på linje med hasj som narkotisk middel.  Det er helt legalt her, og gir en opptur  - og søvnproblemer for dem som tar for mye, og det gjør de fleste.  Det er visst sterkt avhengighetsskapende, får vi vite.

Til vår skuffelse er det ingen strand i  selve byen. Den nærmeste, Ramena, er bare 20 km unna, men med den veikvaliteten som er her som de fleste steder i landet, tar dette en time i bil.  Ettersom Tulear, vårt første alternativ, visstnok  er en  mindre sivilisert by og  strendene også der  ligger  langt utenfor byen, ønsker ungene at vi blir i Diego.


Mandag 7 august
Mandag morgen står Per og jeg tidlig opp og vandrer rundt i byen.  Nå er det fullt liv.
Fremdeles ingen hale av tiggere etter oss. Vi  forstår senere at fredag gjelder som tiggedag de fleste steder i landet. Tiggerne er  som regel gamle, syke, handikappede stakkarer som ofte mottar en slant fra sine faste den dagen, og foregår på en mer diskret måte enn i hovedstaden.

Vi ser derimot damer i afrikanske omslagskjoler  som bærer varer på hodet.  Barbente arbeidere drar store lass på pousse-poussene sine. Geiter og høner beveger seg fritt i gatene.



Vi går til eiendomsmegleren Per har registrert i hovedgaten og får avtale for  neste dag. Per drar meg med i den retning han tror vi finner tilgang til en sjøstripe, og det gjør vi, samt et lekkert hotell med basseng og en liten strandlinje!  De kan gi oss en 2-roms familieleilighet til en OK pris.

Direktøren selv mottar oss i resepsjonen og sørger for at vi får kjølige, skinnende rene kluter og en soft drink. Rommene er smakfullt innredet. Vi har fått leiligheten nærmest sjøen, og alle er fornøyde, i alle fall noen timer.

Alamanda Hotel
Uterestauranten er som å sitte på en båt.  Betjeningen er også meget forekommende og maten god. Vi glemmer nesten at vi ikke kan ta dette som ren ferie, men har i alle fall fri fra skitt og forfalne bygninger en liten stund. Vi skal få dette som en av våre helge-stamrestauranter.

Alamanda hotell med sin restaurant blir fristedet vårt fra den 3. verden, i større grad enn stranden på Ramena, der vi er midt i landsbyen, ettersom den ligger helt i strandkanten.  Det må sies at vi vente oss veldig til dette og syntes landsbylivet så mer og mer koselig ut ettersom året skred, dette  til tross for fattigdommen og skitten. Alle har  tak over hodet og noe å spise og det så ut som de hadde et godt sosialt liv


Restauraten på Alamanda Hotel


Stranden ved Alamanda Hotel


Vi må ha et sted å bo
Tirsdag står Per opp tidlig og går ut. Han er tilbake ganske oppløftet, har allerede sett på en leilighet og fått avtale om å se et hus på onsdag, det skulle være bedre enn leiligheten, som han allerede  synes er bra. Uten sjøutsikt,  midt i byen, diger, helt umøblert. Jeg er skeptisk, men også lettet over at han har fått flere avtaler.

Per har vært urolig for det samme som jeg: At vi ikke skal klare å få bosted og dermed forlenget visum innen fristen som nå er bare på vel 2 uker. Vi har fått et visst innblikk i byråkratiet på Madagaskar, så tiden er knapp. Det skal vise seg at vi mangler enda flere papirer fra Norge, fødselsattester, som egentlig krever personlig fremmøte for å få ut.  Det blir ordnet etter en del  telefoner, faks  og vår sønn hjemme. Der viste Norges byråkrati en del av sin  vrangside. 

Leligheten
Den er stor, har stygge fliser på alle gulv, men 3 bad og 4 soverom, bra for alle de besøkende vi tror vi skal få. Strøket ser bra ut, veranda hele veien rundt, gårdsrom ved inngangen, med et bed og mulighet til uteplass, helt skjermet. Stor parkeringsplass for bil(er) inne i gården. 

Jo, det er en mulighet for at det går an å bo her hvis vi ikke finner drømmehuset med sjøutsikt, om ikke tilgang til sjøen. Vi bader og  prøver å hygge oss  med ungene på  Hotell Alamanda. Det er nydelig å våkne til bølgeskvulp. Det var sånn vi hadde forestilt oss at vi skulle bo. Senere på dagen tar  vi med ungdommene til leiligheten. De vil bo der. Den ligger i grei gangavstand til Lycée français også.


Skole og hverdagsliv
Utleieren, Akbar Ali er  inder. De kaller seg indere og betraktes av de andre gasserne som det også selv om de er 6. generasjons gassere. Senere får vi vite at de fleste av inderne utgjør forretningsstanden i byen. De er muslimer, og utgjør flertallet av muslimene på Madagaskar (det er ca. 10% til sammen).



Butikkene er alt fra små  svenske ”loppeutsalg”, på sitt verste til store flotte elektrobutikker med nesten vestlig standard.  Det er mest av den første kategorien og alt i mellom ytterpunktene. Akbar  Ali har kontakter og hjelper oss med papirene som trengs til visa.

Han kjenner en politidame, men den følgende dagen er stempelet på flyplassen. Det er ikke så viktig hvem som er der, men selve stempelet er… Vi skal se mye til stempler og stempelets betydning i tiden som følger. Vi får et visum for 3 måneder og skjønner ikke at dette er  et turistvisum og en generaltabbe, fordi  vi slår oss til ro med det og ikke fortsetter jakten på ett års oppholdstillatelse med en gang.

Vennskap og forbindelser
De neste ukene blir vi kjent med flere personer, gassere som blir  gode venner av oss.  De har mange bekjente som hjelper oss med resten av papirene. Ettersom dette først er lenge etter at  det første visumet vi hadde fått på konsulatet i Norge har utløpt, fører dette oss i en alvorlig situasjon  på vårparten 2007.


Middag hjemme hos Pande-Rolfsen

Nytt visum
Vi må få tak i nytt visum på et, for oss noe ukurant, ikke helt korrekt vis. For gassere, uansett ståsted, er det en helt akseptert metode, ikke i nærheten av korrupsjon, selv om det for oss var det Alternativet var bare ikke til å tenke på, ettersom vi ikke har det nødvendige apparatet i ryggen som bistandsarbeidere ville ha eller ansatte i et internasjonalt firma.  Vi ble heller ikke advart mot denne løsningen da vi var i innom ambassaden i  Tana.


Skolestart
Skolen begynner 4. september. Den franske skolen på Madagaskar består av ca. 10% rent franske (og eventuelt en og annen slenger av annen nasjonalitet). Inderne utgjorde den største gruppen  i tillegg var det mange kinesere. De fleste var likevel ”de andre gasserne”, med fransk nasjonaltet og som av den grunn fikk skolegangen gratis innenfor det franske systemet. Vi syntes det var fint at  ungdommene våre traff et såpass bra snitt av befolkningen.

Barnas tilpassing på skolen
Det går etter hvert bra for både Henrikke og Fridtjof. Lærerne er stort sett  veldig greie. 
Den som først tilpasset seg og hadde det sosialt greiest fra dag 1, var mot formodning Fridtjof.  Skolemessig hadde han nok også best utbytte av det, og lærte mye i alle fag. 


Skolen Lycée français

Barnas opplevelse av skolen
Henrikke var nok mindre motivert for det faglige, bortsett fra fransken,  ettersom hun ikke ville kunne få uttelling for noe særlig faglig hjemme.  Hun kom fra et svært godt klassemiljø og fag hun interesserte seg for på Tegning Form og Farge, der hun var ferdig med 2. klasse. Hun måtte altså begynne i 1. klasse på Madagaskar. Hun som er svært sosial og lett kommer i kontakt med folk, slet litt med det sosiale i begynnelsen. Hun  fikk etter hvert bl.a. en veldig god gassisk  klassevenninne som hun holder kontakt med og som hun kommer til å treffe igjen i Frankrike.

Begge fikk  etter hvert en stor omgangskrets av innfødte med svært varierende sosial bakgrunn. Mange av disse puttet vi inn i vår  Mitsubishi 4 hjulstrekker, pick-up, som de syntes det var gjevt å sitte på  med, og dro på pique-nique til stranden flere ganger, eller på andre turer. Vi var på det meste 15 i bilen, fullt i kabin og bak. Det syntes ikke gasserne var mange for en så stor bil.  Så var det da heller ingen legale grenser for antall personer i bil.


Ut på tur

Jeg fikk det også travelt med skole.  Særlig i begynnelsen måtte jeg hjelpe begge mye i alle fag, ettersom de ikke forstod så mye fransk. Bare å organisere livet vårt i et tungrodd system tok store deler av min tid. Dette ble  naturlig nok i hovedsak mitt ansvar, ettersom det var jeg som behersket språket.  Vi hadde, som alle vestlige, hushjelp til vask og innkjøp, og tilbereding av meget ferske råvarer: levende kyllinger, fisk og annen fantastisk sjømat  trukket fra sjøen samme morgen. Jeg stod for øvrig for det meste av matlagningen selv.

Det innebar ett stort måltid når  ungdommen kom hjem midt på dagen, med bl.a. salat som jeg vasket etter alle kunstens regler i klorvann og deretter i kokt vann. Vi hadde en del magetrøbbel, så hygienen var svært viktig, men vi ville ikke gå glipp av alle de gode, friske fruktene og grønnsakene, dermed ble spesielt lunsjen  en  tidkrevende jobb.


Fisk, and og sjøkreps

Arkitektarbeid
Per er  allerede i gang med å utrede en ombygging av hotell den første uken i  leiligheten, så snart han har fått tegnebordet og Mac’en på plass. På gassisk vis blir det ikke noe av dette prosjektet. Han får  imidlertid også et annet interessant mulig stort hotellprosjekt, om vi bare kunne finne interesserte investorer…

Det strander foreløpig på de sistnevnte, og det tungrodde byråkratiske systemet. Det er et U-land. Ellers blir han svært opptatt av dette som kunne gitt  regionen og Madagaskar et løft med hensyn til turisme. Egentlig hadde Per også tenkt å fremme  et arkitektonisk forslag for by-myndighetene om en oppgradering av byen ved hjelp av forretningsstanden, dette ville også kunnet få betydning for turistnæringen.


En forretningsidé fødes
Vi hadde som nevnt lite møbler de første ukene i leiligheten, og fant ut at i stedet for å fylle den med smakløse møbler som vi ville få problemer med å kvitte oss med, ville vi ta med oss møblene hjem, når vi først fikk dem laget. Dette ble en gylden anledning for Per til å begynne med møbeldesign. Design har han hatt lyst til å drive med lenge, og har for så vidt drevet med det litt på si' uten å ha fått satt det i produksjon. Han har heller ikke hatt nok  tid.


Bilder fra Secren Snekkerverksted hvor møblene blir produsert

Det var som nevnt noe av hensikten for hans  del med dette året: å komme i gang med andre design- og kunstneriske oppgaver i tillegg til arkitektur. Det var altså etter at vi først så for oss møbler til eget bruk at ideen tok form. Jeg har  også, som nevnt innledningsvis, i noen  år lurt på om jeg ikke burde finne på noe annet enn skolearbeid, og skulle bruke dette året som  et avbrekk også med hensyn til dette. Dermed  engasjerte jeg meg sterkt i denne produksjonen med tanke på egen virksomhet.


Møbler i fiolett palisander

Etter at skolen kom i gang for Henrikke og Fridtjof  i september gikk vi inn i en aktiv periode på jakt etter gode håndverkere. Vi kom over et stort trearbeidsverksted på stedets, landets om ikke det Indiske Havs største skipsverft: SECREN. Dette ble i sin tid grunnlagt av de franske kolonistene og ser i dag ut som da de forlot stedet  på 60-tallet, bortsett fra forfallet og skitten…

Produksjon av møbler, snekkere
Snekkerne  ble etter hvert meget dyktige da de skjønte at de hadde å gjøre med en designer som var svært nøye med alle detaljene. De  stortrivdes tydeligvis med utfordringene. Jeg var med  som tolk og Per ble etter hvert  selv  ganske flink på franske faguttrykk.

Vi skulle gjerne hatt et ikke statlig, mindre tungt administrativt verksted til å gjøre jobben for oss. Det hadde gitt mer mening å gi arbeid og en anstendig betaling til dem som selv  utførte arbeidet. Problemet var  at verkstedene var for små til å ha det utstyret som trengtes til presisjonsarbeid.Vår produksjon alene førte i det minste til  sysselsetting for mer enn 10 snekkere i ¾ år. De måtte ansette 10  nye i denne perioden. 

For å bøte på deres dårlige betaling, som var normal betaling på Madagaskar, betalte vi alle  noe ekstra direkte for hver gang de avsluttet et arbeid. Vi skulle gjerne hatt med oss en bistandsorganisasjon for å få litt  dreis på dette samarbeidet, og for å hjelpe arbeiderne enda mer direkte, ikke bare bedriften, som imidlertid også trenger denne type oppdrag for å overleve, på sikt.


Secren Snekkerverksted


Bistandsarbeid
Vi har vært i kontakt med Norad, men det er ikke så lett å få dem til å se  det som ble ganske tydelig for oss: Dette må være en bedre  måte å hjelpe bedrifter og befolkningen generelt  på enn å yte bistand til prosjekter som pådyttes dem utenfra, eller at rent utenlandske, oftest franske bedrifter etablerer seg. De bruker gassiske arbeidere og  fortsetter å underbetale dem, under dekke av at  dette er gjennomsnitts lønn.

Sykdom hindret fremgang
Dessverre fikk det tette samarbeidet en brå slutt og det samme gjorde tankene om opprydning i byplanene da Per ble syk: Han fikk hjernemalaria. Planleggingen av butikken ble i stor utstrekning gjort  på sengekanten på sykehuset på La Réunion, ca. 10 dager  etter at Per våknet etter sin 3 dagers koma, og han var i noenlunde form til noen lengre samtaler.

Et stort usikkerhetsmoment før Per kom hjem fra sykehus etter 7 uker, var hvor frisk han ville være. Han var totalt uten  konkrete  inntektsgivende arbeidsoppgaver, men hadde noen forbindelser som hadde forespeilet ham  oppdrag. 

Rettigheter i utlandet
Det viste seg at han var uten trygderettigheter etter ett år ute av systemet!  Det fikk vi heldigvis ikke vite før vi var vel hjemme. Jeg torde derfor ikke si fra meg stillingen i skolen og gikk inn i halv stilling. Det har heldigvis gått over all forventning med Pers A/S med PPR Arkitektur og Design.

Oppstart av egen butikk
Jeg startet  Pandesign as, som står for  markedsføring, import og salg av møblene du kan kjøpe hos Pandesign. Per ivaretar design og  har kontakt med snekkerfirmaet både på Madagaskar, og andre firmaer i Frankrike og  Sverige. Vi er foreløpig i startfasen. Ettersom Per heldigvis har hatt mer enn nok å gjøre med arkitekturoppdrag, har det vært litt knapt med  tid til  nødvendig organisering  og markedsføing av møbelsalget: leie av lokale, innredning, hjemmeside, brosjyrer med mer. Men nå er vi i gang og jeg arbeider med det på heltid.


Bilder fra butikken i Lilleakerveien 48, Oslo


Ferie –  turisme
De neste ukene frem til slutten av august er kjedelige for ungene, ettersom vi løper rundt på kontorer og siden på butikker for å få tak i det aller nødvendigste. Vi har fått i hus det mest basale for å leve, konto i banken og fått kjøpt bil. Skolen har de fått plass på, riktignok i lavere klasser enn alder og år i skolen skulle tilsi,  pga. manglende franskkunnskaper.

Vi drar til Nosy Be, en vakker øy i nord,  vest for hovedøya de 5 siste fridagene før en ganske hard skolehverdag innhenter dem.  Det er et ferieparadis  også for gassere, og det mest vestlige som finnes på Madagaskar ifølge turistboken, nesten litt for turistifisert forstår vi. Fridtjof synes Nosy Be høres bra ut og regner bl.a. med asfalterte områder å skate på.

Nosy Be
Vi får et hyggelig hotell, stedets hyggeligste, i alle fall i forhold til pris, hos Gérard et Francine. Vi synes ikke det er for turistifisert, og det finnes knapt en asfaltflekk å skate på, bortsett fra hovedveien som er det beste stykke vei vi har sett på Madagaskar. Veien ned til hotellet og sjøen er en gjørmesti, som i regntiden er nesten ufremkommelig, ifølge hoteleierne. 


Rue Ramena

Landsbyen  med sine blikk- og treskur  og småbutikker og kafeer- ”hotely” danner  en allée ned mot den hotellgruppen som holder til ved Amboalaka. Der holder også norske Ruth til sammen med sin franske samboer. De driver dykking og overnattingstur med seilbåt. Ruth er en veldig hyggelig dame som har bodd der i 3 år, og blitt en del av en ganske internasjonal turistnæring  på Nosy Be.

Nosy Be er et flott feriested.  Vi koser oss de 4 dagene vi har der, og får sett veldig mye både landskap og lokalbefolkning på vei til og fra. Da vi tok med familie samme vei i påsken 07, var de over seg av hvor inntrykksrik turen  på ca. 6 timer i bil fra Antisranana til ferjeleiet i Ankify var. Turen over i båt tar ca. 1- 1/2  t. alt etter hvilken type ferje/båt man velger, med eller uten bil, eller med  eller uten livet som innsats, kan en vel nesten også si etter å ha prøvd tre varianter.

Inntrykk av landskapet ved Nosy Be
Vi har besøkt flere deler av Madagaskar, som er som et helt kontinent i størrelse (lengde) omtrent som  fra Kiel til  Roma.  Landet  har fantastisk natur. Vi har i reist med bil fra Antsiranana, eller Diego Suarez i nord der vi bodde, til hovedstaden, nesten midt i landet.

Gjennom skog- og avsvidde skog- og fjellandskap, med primitive, men mye mer sjarmerende landsbyer i forskjellig opprinnelig materiale: leire noen få steder, men mest bambus.  Bare i byene sverger de til blikk. 


Baie des Dunes

Veiene  og infrastrukteren generelt er dårlig, ellers burde dette være et storveis tursitland, med utrolig vennlige mennesker, lite kriminalitet, og stor variasjon i landskap og vekster og dyreliv.  Turistene  var i hovedsak franskmenn og italienere - for det meste backpackere, ofte spesielt naturinteresserte. De  gamle grisene -  som vi etter hvert kalte dem, sexturistene har vi ikke lyst til å tenke på en gang.


La Réunion
Den første ferieturen var i  den franske skoles høstferie i november. Ettersom de begge gjerne ville surfe, og Fridtjof hadde et veldig behov for litt sivilisasjon, fant vi ut at løsningen var La Réunion. 

Der ville vi også få tak i surfebrett som de ville kunne bruke  på den ene surfestranden som befant seg ved stranden Sakalava, som var den andre  av de to lettest tilgjengelige strendene i vårt nærområde. La Rénion er fransk, sivilisert, ikke så mye mer eksotisk enn Kanariøyene for nordmenn, bortsett fra naturen, som også der er fantastisk.


Stranden Sakalava

Det er en bitteliten øy. Man kommer rundt på en dagstur, men bør ta seg  turen innover øya også og se på de flotte, vulkanske fjellene.  Den  ene vulkanen hadde utbrudd  i april/mai 2007, vi fikk dessverre ikke sett det, ikke en gang etter at  utbruddet var over, ettersom omstendighetene rundt det besøket var noe helt annet enn turisme.  


Lokale fiskere

Tilbake til hovedstaden
Vårt andre besøk i hovedstaden gjorde oss noe mildere stemt overfor byen: Vi så plutselig de stedene som var sjarmerende. Vi visste at folk var vennligsinnede, og lite kriminelle. Det vi ikke klarte å venne oss, til er den åpenbare nøden i byen. 

Her er ikke folk bare fattige, de dør av kulde om vinteren (sommer i vår del av verden) temperaturen i  ca. 1000 m høyde kan bli ganske lav om natten. Her nytter det ikke bare å gå ut i sjøen og fange fisk i et klede/nett som vi så kvinnene gjorde om ettermiddagene i Fort Dauphin.  Ikke kunne de bare plukke mango fra trærne i samme grad heller.  Siste gang vi var der, for å reise hjem syntes Henrikke og jeg det så riktig koselig ut i de små salgsbodene  og kafeene langs veien.  Selv om ”bygningene” er å ligne med hyttene vi bygde i skogen som barn.



Surfing på Madagaskar
På Madagaskar kan vi anbefale to  flotte surfesteder. Ett helt  i syd, Fort Dauphin, som også hadde fantastiske strender, tettstedet er omkranset av fjell. Det er  flere store nasjonalparker i nærheten, den ene vi besøkte var svært bra.

Stedet ellers er nokså dødt og lite, og har etter vår oppfatning  mindre sjarm enn Nosy Be. Vi var der i juleferien og hadde da  opprinnelig tenkt oss til Tulear, men fordi det akkurat det året var syklon med et forferdelig regnvær der også, et sted det normalt er svært lite regn, ble det ikke noe av turen. Tulear er visst også et helårs surfested.


Pain de Sucre

Mahambo på østkysten hadde  utrolige  strender. Turen dit, med fly til Madagaskars største havneby, Toamasina, videre med minibuss, ”taxibrousse” derfra til Mahambo, en liten landsby noen kilometer lenger nord, var verdt anstrengelsene. 

Nosy Be er nok likevel det hyggeligste feriestedet. Der var det, dessverre for våre ungdommer ikke mulighet til surf, pga at  vindretningen kun er ”riktig” i regntiden, og da  var det i hvert fall i år tett med sykloner i området. Det er imidlertid et sted  med flotte dykkemuligheter for de som er interessert i det og utmerket for seilbrett.


Baie des Dunes

Utbygging for turisme
Det stedet som kunne  vært det mest interessante for turistutbygging, må være strendene rundt den byen vi bodde i. Antsirananana selv kunne vært  et enda flottere sted  som utgangspunkt for reising i en fantastisk region,  hvis det hadde blitt ryddet opp i  og utnyttet sjøsonen på en god måte også inne i byen.



Dramatisk avslutning og vurdering  av oppholdet
Det  som dessverre ble stående som  det sterkest minnet fra avslutningen av oppholdet blir  Pers sykdom: Han  fikk hjernemalaria og gikk i koma. 

Det ble dramatiske dager, med transport i  ambulansefly til naboøya i øst,  La Réunion, en hel historie i seg selv.  Det viktigste er likevel at han kom helskinnet fra det og ble helt frisk.  Avlsutningen på oppholdet ble dermed helt annerledes for alle fire, og møbelproduksjonen led selvsagt også under det, men  som nevnt, en nesten full container var ferdig planlagt og nesten ferdig produsert da Per ble syk.

Erlend kommer
Jeg tilbragte de siste 3,5 ukene på Madagaskar sammen med ungdommene. Da Per ble syk kom eldste sønn Erlend til La Réunion,  nærmeste franske naboøy i øst for Madagaskar. To uker etter at vi kom dit, da Per var på bedringens  vei  og tilstanden var stabil, dro alle tre barna til Madagaskar. De to yngste for å fullføre skoleåret, og få  tatt ordentlig avskjed med sine venner, og Erlend  som voksen støtte for dem.  Jeg dro dit uken etter. Erlend er også franskspråklig (tospråklig).


Henrikke og Erlend, la Réunion

Den  siste uken han var på Madagaskar, da jeg var tilbake, fikk han besøkt regionen vi bodde i og fikk  dermed et inntrykk av livet vårt på Madagaskar han også.. På dette tidspunktet var vi heller ikke noe særlig engstelige for Per, selv om det knyttet seg  et usikkerhetsmoment til når han var helt retablert og hvor og når han skulle sendes når han var frisk nok: til Mada eller  hjem til Norge.  Det ble Norge.

Barnas trivsel
Henrikke, den av barna som gledet seg mest til året på Madagaskar, hadde også perioder med hjemlengsel, og hadde startet nedtellingen til hjemreisen ganske tidlig.På samme måte som hun hadde det før vi dro til Madagaskar.  Fridtjof  ble  aldri  helt fornøyd med at vi hadde reist.

Fridjofs erfaring, en mors betraktninger
Som nevnt,  tror vi voksne han likevel har hatt veldig utbytte av reisen, Ikke bare faglig, noe han selv ser han hadde, men også menneskelig. Vi tror, som før vi dro, at man har godt av å se at lykken ikke avhenger av det vi eier.

Vi hørte aldri noen klage over at de kjedet seg på Madagaskar. De kunne klage over mye: Korrupsjon, fattigdom, mangel på strøm (den gikk i ett sett, for mange mesteparten av døgnet). Stort sett var de likevel fornøyde. Som Fridtjof også observerte, en av de siste gangene  vi var på Ramena stranden, der de innfødte er med sine fiskebåter og barna fra plankelandsbyen leker:

"Det er i alle fall mye bedre å være fattig på Madagaskar enn å være det i vår del av verden. Vi snakker da  om dem  som ikke fryser eller sulter. De fattige er ikke unntaket, de har det godt sosialt, de har gledene havet, solen og det et nydelig klima gir. Man skal ikke være veldig fattig i Norge for å ha det mye verre enn dem". 
Jeg er enig i Fridtjofs vurdering. Vi har  alle hatt  godt av å se hvor privilegerte vi i vår del av verden.  Nå er det ikke lenger bare teoretiske størrelser når vi sier at størsteparten av verdens befolkning lever i fattigdom og nød.

En erfaring rikere
I tillegg til at dette året har gitt meg  anledning til å prøve meg på en  for meg ny yrkesarena, har det for min del vært vidunderlig å ha et år uten stress, med  ordentlig tid til å prate med barna, og igjen være en større del av livet deres. Ett  år der jeg har sluppet å si at jeg ikke har tid til det ene og det andre.. VIi har hatt tid til lange måltider sammen som familie, daglig, ikke bare et raskt middagsmåltid sammen, som hjemme. Jeg er overbevist om at ungdommer på  deres alder har mer behov for samvær med foreldre enn det foreldre i vår del av verden tror.


la Réunion

Til slutt
Jeg tror kanskje vi alle hadde trivdes bedre hvis vi hadde hatt mulighet til å bo like ved sjøen, slik vi opprinnelig hadde tenkt oss. Det hadde hjulpet meg  bare å se sjøen. 

For Fridtjof  og Henrikke  hadde det nok vært viktig å kunne ha de aktivitetene en større nærhet til sjøen ville gitt. Problemet var  den dårlige veikvaliteten som gjorde 20 km til en times avstand til byen og skolen. Da vi etter hvert så at det var muligheter til å komme nærmere sjøen, selv om det ikke var mulighet for sjøaktiviteter der, syntes vi det var for kort tid  igjen til å drive  flytteprosess.

Dersom ikke avslutningen hadde blitt som den ble, hadde vi nok reist noe mer på slutten og ungdommene hadde fått utfoldet seg mer med surf, ettersom det var relativt late dager ved slutten av skoleåret.

I det siste har vi vist og sett på bilder igjen og vi har  begynt å planlegge en tur i vår. For å få hjem neste omgang møbler og flere håndverksprodukter, som bl.a. kuskinn. Henrikke og jeg fikk dermed en plutselig ”hjemlengsel” som vi ikke var forberedt på.

Vi skal reise tlbake
Vi gleder oss i alle fall veldig til å se igjen venner, alle de hyggelige menneskene det å kunne   gjenoppleve  den fantastiske naturen og klimaet for en kort periode denne gangen.


Hilde, Henrikke og Fridtjof