Vinglass
Det er viktig at glasset har stett - den skal du holde i for å unngå at vinen tilføres varme fra hånden. Formen er også viktig. Et godt vinglass svinger inn mot toppen (tulipanformet) slik at lukten som utvikles ikke "spres for alle vinder". Dessuten bør glasset være klart - farget glass hindrer deg i å se fargen på vinen. Til slutt størrelsen: glasset bør være stort og det bør aldri skjekes mer enn 2/3-deler fullt."
Når dette er sagt må det ikke bli slik at du opplever regler på et område står i veien for den totale opplevelsen hvor vinen er en del. Til en festaften med flott oppdekking, god mat og drikke kan det være at bordet og anledningen kler bedre et vinglass med for eksempel rette vegger og slipninger. Det er viktig å erkjenne at vin i de fleste tilfeller er en del av en større opplevelse. Fastlåste regler for det riktige glasset må ikke komme i veien for det."
Om vinens utseende
Ved vinsmaking skjenkes vinen i på forhånd og det første man skal gjøre er å lese så mye som mulig ut av vinens utseende. Er vinen grumsete, kan det dreie seg om en dårlig eller skadet flaske. Bunnfall derimot er stort sett et tegn på at det dreier seg om en vin av høy kvalitet og noen år bak seg. Dette gjelder også for vinstein.
Man snakker ofte om vinens viskositet, at vinen har 'ben', 'vindu', 'gardin' eller 'tårer'. Snurrer man på glasset tvinger sentrifugalkraften vinen opp mot kanten av glasset. Renner den langsomt tilbake, som tårer, pleier det å være et tegn på at vinen har høy alkoholgehalt (eller tilsvarende høyt sukkerinnhold).
Tårer oppstår gjennom overflatespenninger i vin når alkoholen fordamper. Dessverre kan det også komme av oppvaskmiddel i dårlig vaskede glass. Fargen er en viktig del av vinens utseende, og ekstra stor betydning har den i de røde vinene.
Fargestoff
Her skal man huske at rødvin fremstilles av blå druer og at fargestoffene (antocyan) finnes i skallet. Altså er det ikke så merkelig at unge viner har en tydelig blåtone i den røde fargen. Når vinen modner, forandres fargen og heller først i retning av rødt. Ved lengre lagring kan de få et snev av brunt i kanten. Det ser man lettest ved å holde glasset på skrå slik at vinen flyter utover i glasset. I eldre viner heller fargen mot teglsteinsrød, og enda lysere blir de i riktig gamle viner, der kan fargen bli helt blek på grunn av oksydasjon.
Fargen avgjøres av hvilken drue som er brukt i vinfremstillingen. Noen druer gir mørkerøde, nesten svarte viner, mens andre gir lyserøde viner som minner mest om rosévin. Det kan gi en ledetråd når man skal finne ut hvilken vin som skjuler seg i glasset. Dertil modner vin laget på visse druer sakte, mens andre viner laget på andre druer modner hurtig. Altså kan den blå fargen holde seg lenger i en del viner, for eksempel i bordeauxviner, mens den i vinene fra for eksempel både Burgund og Rioja ganske fort blir teglsteinsfarget.
Det er vanskeligere å finne fargeforskjeller i hvitvin enn i rødvin. Her går skalaen fra nesten ufargede viner over i grønngule, gyldengule og til og med i mørk ambra. Lang fatlagring eller høyt innhold av restsukker, gir ofte en dypere farge i vinen, dessuten er enkelte grønne druesorter ikke grønne, men brunrosa, oransjefarget eller grålilla, og dette kan også gi en mørkere fargetone.
Litt om vinens duft
Innen man smaker på vinen under vinsmaking, bør man bedømme dens bouquet; det viktigste momentet når man skal finne ut hvilken druesort vinen er fremstilt av. Først skal man bare lukte forsiktig på vinen uten å løfte glasset. Da kjenner man de aller letteste av de flyktige duftene. Deretter skal man løfte opp glasset og snurre vinen forsiktig rundt. Da frigjøres nye dufter, og disse er betydelig kraftigere enn de som kunne fornemmes ved første "sniff". Nå får nemlig vinen større kontaktflate med luft og avgir mer aromastoffer.
Å beskrive vinsmak
Vinsmakeren skal nå prøve å beskrive de duftene han oppfatter i vinene. Det enkleste er å finne noe å assosiere duften med. I unge viner kan man kjenne duften av bær, frukt eller blomster. Den type dufter kalles aromaer. Når vinen modner, får den en mer kompleks duft som kan assosieres med mye forskjellig, avhengig av druetype og fremstillingmåte (vinifikasjon). Denne type moden duft kalles bouquet.
Litt om vinens smak
Først når man har luktet på alle vinene under vinsmakingen og gjort seg opp en mening om duften, kan man bare kjenne fire smaker; nemlig surt, salt, søtt og bittert. Lengst ute på tungespissen har vi den største konsentrasjonen av smaksløker og kjenner sødme. Litt lengre bak og på siden av tungen oppfatter vi syren, og enda lenger bak på siden oppfatter vi salt. Aller lengst bak ved roten av tungen kjenner vi bitterhet best, og det er grunnen til at man ofte snakker om bitterhet i ettersmaken. Det bitre kjenner man først når man har svelget vinen.
Nå består ikke smaken bare av smakstoffene. En del av det som vi oppfatter som smak, er egentlig aromastoffer. De frigjøres av varmen i munnhulen og stiger bakveien opp gjennom nesen. Man snakker om vinens attakk, det vil si det første inntrykket man får når man tar en slurk av vinen; tynt, fyldig, slapt eller distinkt.
Deretter kjenner man vinens mellomsmak når man holder den i munnen en stund. Er den kraftig, med rik konsentrasjon, kompleks eller utspedd? Rett før man spytter den ut eller svelger, kommer avslutningen. Er vinen harmonisk, eller tar noen av komponenene som syre, garvestoff eller alkohol over og gjør den uharmonisk?
Til slutt kommer ettersmaken. Enten er den kort og forsvinner umiddelbart, eller så kan den bli hengende igjen i munnen en stund etter at man har svelget vinen.
Kilde: www.tilbords.no v/ Toralf Bølgen
