Sokrates
Plageånden som han også ble kalt, er en av filosofihistoriens mest sentrale og omtalte tenkere, og en av de filosofene som i særlig stor grad har påvirket og inspirert vår kultur. Athen er som en dorsk hest," skal Sokrates ha sagt, "og jeg er en klegg som prøver å vekke den og holde liv i den."
Sokrates ønsket først og fremst å bevisstgjøre og å oppdra Athens befolkning.
Han ville lære innbyggerne å handle godt og rettferdig og mente at det fantes noe som var allmengyldig, noe som var absolutt godt og absolutt rettferdig. Det er for eksempel alltid bedre å være en god venn enn en dårlig venn, bedre å være modig enn feig. Det er denne innsikten han ønsker å vekke hos den enkelte.
Sokrates mener at moral er noe hver enkelt selv må finne ut av. Det er den enkeltes overbevisning som må utgjøre grunnlaget for samfunnets morallover. Moral må innses eller læres, ikke pådyttes!
Sokrates virksomhet var i hovedsak politisk motivert. Han appellerer gjerne til enkeltindividet, men han har oftest bystaten og fellesskapet i tankene. Når borgerne i et samfunn blir gode og rettferdige, vil også samfunnet bli godt og rettferdig ifølge Sokrates. Etikk og politikk henger altså sammen. Sokrates så på seg selv som en slags jordmor i prosessen, en som ved hjelp av spørsmål og samtale, skulle få andre til å "føde" visdom.
Platon
Det har vært hevdet at det meste av filosofihistorien er fotnoter til Platon, det vil si at all senere filosofi har vært kommentarer til og refleksjoner over Platons skrifter. Det er uten tvil en overdrivelse, men sier likevel noe om hvor høyt Platon blir rangert blant filosofene i vår kultur.
Han har på mange måter lagt grunnlaget for hva filosofi skal handle om, og den platonske filosofien er blitt en del av vår kultur og vår måte å tenke på. I dag bruker vi gjerne ett ord om Platons filosofi, slik den kommer til uttrykk i dialogen Staten – nemlig idélæren.
For å prøve å forstå Platons filosofi og idélære kan man ta utgangpunkt i følgende tre spørsmål: Hva finnes? Hvordan kan vi erkjenne det som finnes? Hva er et godt samfunn? For å antyde et svar så mener Platon det først og fremst er ideene som eksisterer. De er de første prinsipper og overordnet alt annet.
De er som fullkomne mønstre for alt som finnes.
Platon mener dessuten at det i mennesket er nedlagt en slags lengsel og søken etter disse ideene, og i denne higen etter ideene er menneskets fornuft vesentlig. Ideen om det gode topper så å si ideene i idéverden; den gjenspeiler noe felles for alt som er godt, rettferdig og skjønt.
Aristoteles
Det har vært vanlig å sette Platon og Aristoteles opp mot hverandre, som to filosofer som ”går hver sin vei”, nesten den motsatte. Rafaels berømte maleri Skolen i Athen illustrerer dette. Mens Platon peker oppover mot de usynlige ideene, peker Aristoteles ut over naturen. Og på en måte kan vi si at Platon vendte blikket bort fra naturen og fant all skjønnhet i nettopp idéene og den rene tanke.
Platon søkte jo noe evig godt, noe evig vakkert og noe evig sant, i en verden utenfor vår verden.
Aristoteles tok derimot utgangspunkt i verden slik vi opplever den, og han søkte først og fremst kunnskap om det vi ser rundt oss; naturen og mennesket. Mens Platon skrev om skjønnhet og rettferdighet, skrev Aristoteles om roser, sjøstjerner og bier.
Aristoteles var Platons elev og en stor beundrer av sin læremester. Og selv om det har vært vanlig å sette de to filosofene opp mot hverandre, har Platon hatt en betydelig innflytelse på tenkningen til Aristoteles. I etikken er det for eksempel mange likheter. Aristoteles utviklet likevel sin tenkning i en annen og selvstendig retning.
Forskjellene mellom de to filosofene har nok å gjøre med at de er ute i forskjellig ærend: Platons tenkning kan langt på vei tolkes som et forsøk på å redde en bystat i krise og gi moralen en fast forankring. Aristoteles på sin side er først og fremst opptatt av å beskrive levende veseners vekst og artstilhørighet. Derfor står også biologien sentralt i Aristoteles’ tenkning, og på mange måter gjenopplives naturfilosofenes studium nettopp ved ham.
Kierkegaard
Det er lett å bli fascinert av den danske dikterfilosofen Søren Kierkegaard. Han bruker sitt eget liv, sin egen barndom og sin egen forelskelse som beveggrunn for filosofiske undersøkelser.
Uansett hvor tiltrekkende biografisk stoff kan være, er det viktig å forsøke å se det allmenngyldige i Kierkegaards tenkning. Hans analyser og framstillinger er ment å berøre alle, gi mening og innsikt til det å være et menneske. Det er opp til hver og en av oss å la denne innsikten få konsekvenser for våre liv!
Kierkegaards filosofi handler først og fremst om hvert menneskes eksistens. På en måte gjenspeiler dette en protest til det mange filosofer opp gjennom historien har tematisert, nemlig det allmengyldige og universelle. Kierkegaard er opptatt av vår evne til å velge:
Vi foretar tusenvis av valg, og det er gjennom disse valgene vi blir den vi er.
Livene våre er ikke fastlagt på forhånd. Vi former derimot oss selv - vår egen eksistens.
Det er de eksistensielle sannhetene som gir livene våre mening! Og det er nettopp på grunn av dette fokuset Kierkegaard regnes som en av forløperne til
eksistensfilosofien.
Darwin
Det er noen ganske få bøker som har forandret vårt verdensbilde i den grad at begrepet ”paradigmeskifte” har sin berettigelse. Charles Darwins "Om artenes opprinnelse" (1859) er en av disse. Den har kanskje vært det viktigste bidraget til vitenskapen om livet overhodet, og den fikk enorm betydning for tenkning på nær sagt alle områder – også på områder som var fjernt fra Darwin selv.
Det vi i hovedsak forbinder med Darwin er evolusjonsteorien, en teori som først og fremst representerer et forsøk på å si noe om hvordan ulike arter har oppstått og utviklet seg.
Ifølge Darwin fantes det sannsynligvis bare noen få grunnformer som alt liv har oppstått fra og dermed kan tilbakeføres til. Riktignok antyder han at det kan ha vært en eneste ”urcelle”, men han er likevel forsiktig med å fastslå hvordan organisk liv oppstod i begynnelsen. Utvikling eller evolusjon fra grunnformene innebærer en sakte og gradvis forandring fra laverestående og enkle organismer som levde i tidligere perioder, til mer komplekse organismer. Darwin beskriver denne utviklingen som en prosess hvor det skjer en tilpasning hos organismene til omgivelsene.
De egenskaper en organisme har fått, er et resultat av små tilfeldige variasjoner, som igjen er arvelige. Ett av nøkkelordene i denne prosessen er det naturlige utvalget.
I tiden før Darwin publiserte sin teori ble det også innen andre vitenskapsgrener framsatt teorier som støttet tanken om evolusjon. Det skulle imidlertid bli Darwin som samlet og satte sammen ”brikkene” til en teori som forklarte hvordan det hele hang sammen. Hans revolusjonerende bidrag var å skape en rent mekanisk evolusjonsteori, og ikke minst at han formulerte en logisk teori om det naturlige utvalg.
Darwin baserte seg nemlig ikke på forutsetninger om en iboende utviklingskraft i naturen, han tok utgangspunkt i rent materielle egenskaper i organismene og rent kausale (årsak-virkning) forbindelser mellom artene og det ytre miljø.
På tross av at ideene om en gradvis utvikling hadde vært framsatt tidligere, var "Om artenes opprinnelse" unik ved sitt empiriske utgangspunkt. Derfor skapte også verket en revolusjon i forståelsen av organisk liv og utvikling. Mange ble imidlertid provosert av de nye tankene, og med boka fulgte en masse rabalder.
Freud
På overgangen til det 20. århundret dukket det opp en rekke litterater, kulturkritikere og filosofer som var opptatt av livets og sjelens ”skyggesider”. Sigmund Freud var blant dem som delte denne interessen. Samtidig trodde han på opplysning og framskritt. Freud utviklet en terapiform som skulle hjelpe pasienter med mentale lidelser. Etter hvert ble den utvidet også til en normalpsykologi. Noe senere også markedsført som en slags terepi for hele kulturen og sivilisasjonen.
Freud har hatt en enorm betydning for forståelsen av hva et menneske er, og spesielt for hvor ”kronglete” vårt sjelsliv er.
Moderne psykologi ville sett helt annerledes ut uten Freud. Men han har også hatt stor betydning for andre fag, for eksempel litteraturvitenskap, sosialantropologi og sosiologi. Og ikke minst har han påvirket vår hverdagslige måte å tenke om mennesket på. Hans teori er altså ikke bare en teori om mentale forstyrrelser, men også om menneskesinnet som sådan.
I motsetning til for eksempel Descartes og Kant mente Freud at menneskets frie vilje og fornuft er bare en liten del av vårt totale psykiske liv. Tankene våre og handlingene våre har først og fremst andre årsaker. Disse årsakene er ofte skjulte og ubevisste og bunner i noe seksuelt.
Det er særlig tanken om
det ubevisste som er spesielt viktig i en filosofisk sammenheng. Med det ubevisste tilbyr Freud et alternativ til det klassiske skillet mellom kropp og sjel, mellom utstrakte ting og den tenkende ting. På mange måter bidrog hans banebrytende teori om menneskesinnet til at vi måtte forlate forestillingen om at mennesket er et rent fornuftsvesen.
Beauvior
Blant de mest kjente eksistensialistene finnes det også en kvinne, nemlig Simone de Beauvoir.
Beauvior er vårt århundres mest berømte feminist, og hennes hovedanliggende kan først og fremst knyttes til nettopp moderne feminisme.
”Man er ikke født kvinne – man blir det,” skrev Simone de Beauvoir (1908–86) i sitt store filosofiske verk fra 1949,
"Det annet kjønn", og hensikten med boka er en gang for alle å avlive forestillingen om at kvinners underordning i samfunnet er en naturgitt tilstand.
Beauvoir er opptatt av betydningen av kjønn i alle livets sammenhenger, og i
"Det annet kjønn" gir hun en fenomenologisk studie av ulike aspekter ved kvinners liv; hun ser med andre ord på kvinnelivets mange sider fra vugge til grav.
Hun fokuserer på at kvinner og menn på mange måter befinner seg i ulike livssituasjoner, og dette innebærer at vi ofte finner en slags verdirangering med mannen på topp, som ”den første” så å si. I et etisk perspektiv oppfatter Beauvoir denne ulikheten mellom kjønnene på nesten alle livets områder som umoralsk.
Påstanden ”Man er ikke født kvinne – man blir det”, gir uttrykk for at Beauvoir mener kvinner ikke i utganspunktet, det vil si ut fra naturen, er bestemt for visse roller.
Det er derimot samfunnsmessige og kulturelle faktor som gjennom historien har bidratt til at utviklingsmulighetene for kvinner har vært begrenset. Disse faktorene har også vært utslagsgivende på et mer symbolsk nivå:
Den betydning begrepene mann og kvinne, mannlig og kvinnelig har hatt og har, er altså i stor grad konstruert i en historisk og sosial sammenheng. Påstanden gjenspeiler også en grunnleggende tanke i eksistensialismen, nemlig at mennesker, ikke har en gitt essens, et gitt vesen eller en bestemt natur. Vi skaper altså selv vår egen identitet.
Eksistensen kommer før essensen, heter det. I denne sammenhengen er det vesentlig hvordan vi lever våre liv, hva vi realiserer og hva vi ikke realiserer. Enhver rolle vi går inn i, både kjønnsroller og andre, skapes ut fra måten vi lever på, og kan derfor endres!
Kilde: skolenettet.no
