Kjennskapen til urnordisk, det eldste språket vi vet har vært brukt i Norge, har vært en viktig nøkkel til kunnskap om det norske språkets utvikling.
Hva er Riksmål
Riksmål er den moderne norske normalformen av det skriftspråket som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjon på 1700- og 1800-tallet og det norske tale- og lesespråk som er knyttet til det. Kort sagt:
det skrevne og talte norske standardspråket.
 |
Årstallet 1814
Dette er et naturlig årstall å starte på når det angår språkdebatter i norsk historie. Høsten 1814 da Norge gikk i union med Sverige, etter å ha vært i union med Danmark i 434 år var det på tide å fornorske det allerede eksisterende danske språket vi snakket.
Etter at Norge fikk sin egen grunnlov i 1814 fikk vi et sterkt behov for vårt eget språk, for å stimulere det nasjonalistiske. Bevare vår kultur.
Dette hadde lenge vært påvirket av det Danske. Men skriftspråket var enda likt dansk og ble ikke godtatt av Danskene.
Derfor ble det nye skriftspråket
døpt til ”modersmaalet”.
Slik holdt vi danskene fornøyde, og den svenske påvirkningen fikk ikke innmarsj.
|
Det var kun det øvrige sosiale lag som hadde sterke bånd direkte til Danmark, fra familie og utdanning. De snakket derfor det danske språk men med en norsk uttale, kalt ” den dannede dagligtale”. Dette dannet grunnlaget for det som senere ble bokmål. Resten av befolkningen, hovedsakelig bønder snakket norske dialekter, landsmålet, grunnlaget for nynorsk.
Nasjonalromantikken
Bøndene var de virkelige ikonene i romantikken som blomstret fra 1830- tallet. Det skulle få store betydninger for deres politiske innflytelse senere i debatter om språket. Nasjonalromantikken ble et samlingspunkt for folket. Det var en nasjonal oppgave å skaffe landet et eget skriftspråk som var tilpasset vår norske kulturarv, tenke- og væremåte. Det utviklet seg til å bli to parter i denne striden om det norske språk.
Henrik Wergeland på sin side ville fornorske det danske skriftspråket og introduserte folkelige og nye norske ord i sine verk.
Johan Sebastian Welhaven på sin side ville holde på det danske kulturspråket, og så på motstanderens utspill som en trussel mot Norges kulturfellesskap med Danmark.
Det nasjonale gjennombrudd
Er betegnelsen på 1840-årene. Dette var tiden da mange av våre kjente personligheter kom til i kampen om språket.
Asbjørnsen og Moe brukte mange særnorske ord i sine eventyr.
Ivar Aasen holdt på sitt om at språket måtte ta utgangspunkt i de ulike dialektene. Mens
Peter Andreas Munch mente at språket burde følge sine egne lover, og så med skrekk på fornorsking av det danske. Interessen om den norske historien økte betraktelig i denne perioden. Kanskje var dette fordi aviser og andre utgivelser begynte å bli tilgjengelig for folk flest. Det var ikke lenger bare de i den øvre klassen som engasjerte seg.
En annen mann som ville fornorske språket var læreren
Knud Knudsen. Han mente rettskrivningen burde være bygd på talemåten til bybefolkningen. Aasen var hans sterkeste motstander i denne tiden. Knudsen var opptatt av et større ordforråd, og ville overalt ha bort de bløte konsonantene. For eksempel. Fra kage til kake.
I 1862 fikk Knudsen igjennom sin rettskrivningsreform. Men dette ble ikke godt mottatt av overklassen. Grunnen var at adelen på denne tiden var særlig interessert i de nasjonalromantiske synsmåtene og dermed bøndenes talemål og væremåte. Trass i motgangen ga Knudsen ut ”unorsk og norsk, eller fremmedordets avløsning” i 1881.
Debatten om skriftspråket som hadde startet på bakgrunn av unionsoppløsningen med Danmark og med enkeltpersoners initiativ endte i en forsoning rundt 1909. Men enda var det debatter om temaet. Til og med i dag ser vi debatter om språk. Dog i andre former, men fortsatt samme tema. Kanskje ikke så rart språk skaper engasjement, det er tross alt identiteten til et land.
Kilde: Kine Krogh, originaltittel John H. Embretsen, NTNU johnemb@bigfoot.com
Bilder: photos.com
