Kort om Zens opprinnelse

Zen er en tradisjon som består av læresetninger og øvelser, og oppstod i Kina (som ch'an) og preget senere sterkt Japan. På 800-tallet begynte zen-lærere i Kina å utforme en ny undervisningsstil.

Undervisningsstilen var basert på fortolkningen av paradoksale historier som senere ble kjent i Japan som koaner. En begynner kunne ofte bli bedt om å fokusere sinnet sitt på et kinkig intellektuelt paradoks - for eksempel ordet mu (intethet) - helt til han nådde en tilstand av oppvåkning.

Japanske munker begynte å importere slik kinesisk lærdom til sitt hjemland fra rundt 1000-tallet - særlig Domen (1200-1253). Han grunnla den kjente zenskolen Soto, som understreker viktigheten av zazen, eller sittende meditasjon, hvorved opplysning ville komme gradvis.

I motsetning til denne skolen hadde man Rinzai -zen, som hevdet at opplysning (satori) kunne oppstå plutselig, i et glimt av innsikt, takket være et koans evne til å åpne sinnet.

I zen anses en opplyst sinnstilstand som en kilde til dyp fred. For å oppnå denne gledefylte tilstanden, må vi legge av oss dårlige vaner og negative følelser. Det oppvåknede sinn er et tomt speil som reflekterer alt nøyaktig slik det er og forholder seg til alt på en hensiktsmessig måte.

Gjennom århundrer har den lokale kulturen og zen vokst sammen og skapt en forbausende variasjon av kunstformer -deriblant bueskyting, blomsterdekorasjon, hagebruk, poesi, kalligrafi og teseremonien.

Alle har de til felles en konsentrasjon om øyeblikket og en utsjalting av det overflødige. Til disse spesifikke kunstformene kan vi legge en moderne vestlig variant - kunsten å leve godt, i et rolig, harmonisk og vakkert miljø.


Zens ånd

Ved å legge vekt på enkelthet, renhet og naturlighet, tilbyr zen en motgift mot alt som er overdrevent formelt, pompøst og tilgjort. Med dens følelse for tingenes essens - en form for anti- intellektualisme - tilbyr den et filosofisk alternativ til tradisjonelle vestlige trossystemer, som ofte virker mer og mer fjernet fra hvordan det føles å leve nå, i moderne tid.

Men hva med zen som en tilnærming til hjemmet

Hvordan vi organiserer og dekorerer rommene, planlegger og beplanter hagen eller lager og tilbereder maten? Zen kan faktisk fungere som en verdifull og hevdvunnet rettesnor på disse områdene, et sett av prinsipper vi kan bruke når vi skal ta avgjørelsene våre.

Er så dette å trivialisere zen, å redusere den til et repertoar av fasjonable stilregler? Overhodet ikke. Både matlaging, søvn, spising, hagebruk og meditasjon tillegges en spesiell viktighet i zen, som anerkjenner at omgivelsene våre bidrar til og reflekterer sinnsroen vår. De færreste ville ønske å gjenskape zen- klosteret med all dets spartanske nøysomhet.

Ved å ha en mer kontemplativ og puristisk holdning til hjemmet vårt, kan vi alllikevel lære at stil ikke er noe vi kan iføre oss på samme måte som nye klær: På sitt beste kan den gi oss en stille, stemningsfull tilfredsstillelse, en følelse av at hjemmet vårt er helt riktig for oss, et rolig sted der vi kan finne dyp og varig tilfredshet.

Zen tror på tingen i seg selv - verden avkledd til skinnet. Dette handler i stor grad om å forstå gjenstandenes selvinnlysende virkelighet. En stein er en stein, et tre er et tre. Vi kan med letthet si dette, men forstår ikke helt og holdent hva vi sier før vi veier steinen i hendene våre og føler dens kulde mot kinnet. Ord bringer oss ikke nærmere sannheten, tvert imot, de fjerner oss fra sannheten.

Uttrykt med designerterminologi vil en slik filosofi utvilsomt verdsette renheten i ubearbeidede naturmaterialer. Zen finner stor glede ved årringene i trematerialer, veven i mattevarer og upolerte steiners ru overflate. Men fordi det ikke er noe skille mellom den ytre og den indre verden, så finner zen skjønnhet i perfeksjonen ved den menneskeskapte kulturgjenstanden.

Verken naturlig eller kunstig skjønnhet er den annen overlegen, og zens endelige mål er ofte et forsøk på å forene de to. Zen steinbed manipulerer for eksempel naturen til et høyt nivå av abstraksjon - hensikten er å imitere naturens innerste essens, ikke dens utvendige form.